Om sommeren 2019 begynte jeg å lære meg norsk. Og kort etterpå hadde jeg lyst til å reise til Norge. Men dessverre måtte jeg fortsatt gå til skole, så jeg ventet egentlig til neste ferien. Egentlig. Som vi alle vet var det en liten forstyrrelse som hindret mange fra å reise verden over. Og så måtte den drømmereisen min vente litt lenger – og lenger – og lenger. Koronaviruset gjorde det slik at det var nesten umulig å planlegge en reise på forhånd fordi enten hjemlandet mitt, Tyskland, eller mållandet, Norge, hadde restriktive regler.
Og nå har vi 2022. Nesten tre år etter jeg først hadde lyst til å reise til Norge kan jeg endelig fullføre drømmen. Jeg lette etter venner som hadde også lyst til å besøke landet i Norden. Og så ble vi tre fyr som gjorde planen å reise til Norge i mai. Transportmidlet vårt skulle være en bil. Men ikke bare noen bil: en elbil.
Planen var ganske enkel: vi kjører omtrent 930 kilometer fra Køln til Hirtshals og ta fergen derfra til Bergen. Vi forblir i Norges neststørste by noen dager og kjører videre til indre delen av landet: Vest-Telemark. Etter et opphold i en hytte nær naturen fortsetter vi reisen til Stavanger og deretter til Kristiansand. Derfra tar vi en annen ferge til å komme tilbake til Danmark slik at vi kan kjøre de 930 kilometer tilbake hjem.
Skulle det bare være så enkelt… Vi regnet ut at det skulle ta 13 timer å kjøre til fergekaien i den verste tilfelle. For å slappe av litt dro vi klokka 4 om morgenen for å få fergen klokka 20. Slik skulle vi være i Kristiansand rundt klokka 17 og ha nok tid for å sjekke inn. Men på grunn av ulike grunner skulle det ikke gå etter planen. De siste få timene før klokka 20 hadde vi mye stress fordi vi hadde for liten tid igjen og for mye distanse å kjøre. Og i tillegg måtte vi lade bilen. Jeg tror det var et tidspunkt der vi hadde omtrent 100 kilometer igjen og omtrent én time før vi måtte sjekke inn. Men bilbatteriet var nesten tomt og ladningen tok mer tid enn forventet.
Egentlig skulle man være ved fergen klokka 19… men så var det allerede 18:50 og vi hadde 50 kilometer igjen – og trengte å lade bilen enda en gang. I siste omgang kom vi til fergekaien klokka 19:42. Vi var faktisk 42 minutter for sent for å komme på fergen. Men vi hadde mer lykke enn vi kunne ha håpet på: den utrolig snille dansken ved disken gjorde sitt beste for å la oss på fergen likevel. Det var kun fem bobiler og én lastebil igjen som måtte kjøre på fergen – og så oss. Vi var de siste som dro på fergen. Men vi var så lettet at vårt mål å komme til Norge var ikke umulig.
Det bare var et lite problem: vi forlot bilen på fergen med 8 prosent batteri igjen. Under reisen over havet mistet batteriet noen prosent, slik at vi kom til Bergen med bare 5 prosent. Jeg kan bare si at anspennelsen etter å kjøre av fergen var enorm.
Men i denne artikkelen vil jeg ikke fortelle noe mer om opplevelsene våre med å kjøre en elbil fra Tyskland til Norge. Det kan vente til en annen gang. Hovedemnet er jo hvordan jeg fant det i Norge. Og for å sammenfatte det som det er: det var bare imponerende. Dessverre hadde vi bare to uker å tilbringe i Norge men jeg føler meg likevel som om jeg har vært der i flere måneder.
De første dagene utforsket vi Bergen. Vi gikk rundt i sentrumet. Vi nøt det utrolig godt været. Vi så den berømte Bryggen. Vi møtte absolute units av nordmenn som løp opp og ned bakker som om det er ingenting.
Spesielt forvirrende var det da vi vandret opp på Ulriken for å få utsikt over hele Bergen. Vi hadde allerede problemer med å ta de 1333 trinn opp til toppen. Men så var det flere som bare jogget casually opp. Uansett var det verdt det å gjøre det. Utsikten var kjempevakker og på den dagen kunne man se veldig langt. Det var solrikt og ganske varmt.
Så utsikten var flott. Men det som jeg fant nesten enda mer imponerende er at det var 5G dekning på toppen av fjellet. Som tysker er jeg vant til å miste tilkoblingen til internettet ute i naturen – og så hadde vi bare perfekt dekning på toppen av et fjell.
Men det som var egentlig det mest imponerende vi opplevde i Bergen var Grunnlovsdagen. Under planleggingen vår hadde vi ikke tenkt så mye på andre ting som ville være på datoene. Altså planla vi å dra fra Bergen til neste oppholdet på 17. mai. Som alle som kjenner Norge en liten stykke vet, er 17. mai Norges nasjonaldag. Verten vår i Bergen var helt indignert over at vi skulle sitte i en bil på denne høytidsdagen. I alle fall fikk vi tid til å besøke festen i bysentrumet i Bergen før vi dro. Og jeg må si som en tysker at det var mer enn jeg noensinne hadde sett før. Nasjonaldagen i Tyskland, den 3. oktober, eller dagen for tysk enhet, er heller kjedelig i forhold til Norges 17. mai. Overalt vi så norske flagg, kvinner i bunader, menn i dresser. Det var en hyggelig parade langs Bryggen. Og selv om vi bare fikk et lite glimt av hele festen, så var det jo helt utrolig og meget spennende. Jeg må takke Norge bare for dette inntrykket. Det gjorde hele turen så mye mer iørefallende.
Det var rundt middag at vi endelig dro etter å ha besøket festen. Vi kjørte en omvei til det neste målet vårt: Grungedal. Jeg tror ikke at folk flest kjenner denne lille bygda i Vest-Telemark. Men det var likevel et meget vakkert opphold og ga meg noen erfaringer som jeg er glad å ha. Grungedal ligger sør for Hardangervidda nasjonalparken og øst for Haukelifjellet ved en rolig innsjø. Atmosfæren var bare idyllisk. Vi bodde i en koselig hytte på en gammel gård som ble bygd for over 400 år siden. Vi hadde ikke varmt vann, bare en peis, ved, litt strøm og en bekk ved siden av hytta. Det er slikt jeg forestiller meg den norske drømmen om å bo i hytta.
Reisen til Grungedal var også magisk. Vi startet i en by, deretter så vi gårder som minnet på støler fra Bayern i Sør-Tyskland. Så kom vi til Hardangerfjorden der veien var rett ved vannet og utsikten var kjempeflott. Vi gjorde en liten avstikker til Ulvik og på veien ditt følte vi oss som i Canada og senere nesten som i Alaska. Fra Ulvik gikk det videre til Hardangerbrua og det var min første gang at jeg kjørte gjennom en rundkjøring i en tunnel. Det var litt overraskende å komme fra tunnelen rett på broen og deretter i neste tunnel. Vi fulgte Riksveien 13 langt Sørfjorden og gjorde en stopp ved slutten av fjorden. Så gikk det videre til Låtefossen. Etterpå tok vi Europaveien 134 og etter noen få tunneler og var vi plutselig ganske høye over havet. Vi var i høyfjellet og rett ved siden av veien var fortsatt snø. Det hadde vært noen år siden jeg sist hadde sett så mye snø, derfor var det absolutt imponerende. Det føltes nesten som i Antarktis. Det eneste problemet var at vi hadde shorts på oss fordi det hadde vært nokså varmt i Bergen om morgenen. Så var vi litt bekymret om å ha feil klær for hytta og vi visste ikke hva vi skulle forvente når vi kommer frem. Men heldigvis var været ved hytta litt mildere og etter enda en tunnel forlot vi snølandskapet like raskt som vi satte foten på det.
For å holde denne artikkelen kort skal jeg fortelle den detaljerte historien om oppholdet i hytta en annen gang. Altså: etter fem dager bega vi oss av sted til neste stoppen – Stavanger. Vi kjørte tilbake gjennom snølandskapet av Haukelifjellet. Men i stedet for å ta E134 mot nord til Bergen, tok vi Riksveien 13 mot sør. Snøen og isen av Haukelifjellet ble raskt erstattet av vakkert vårlandskap. Vi kom forbi noen innsjøer og fjorder og utsikten var like imponerende som resten av reisen vår.
I Nesvik kom vi til den første fergen vi måtte ta i Norge. Det var interessant å se hvor lett det kan være å ta en ferge. Det var bare å vente noen få minutter, kjøre på båten, og la fergen kjøre. Man må ikke ta ut lommeboken for å betale noe fordi alt blir erkjent automatisk med kjennetegnet. Frakten betales senere når man får regningen. Forresten er det det samme for bompengene – det finnes nesten ingen bommer fordi alt blir avviklet automatisk og digitalt.
På den andre siden av fjorden fortsatte vi turen til Stavanger. Det var rundt 70 km igjen til målet og det var ingen problemer på veien. Landskapet langs veien var også ganske flott. Men jeg må si at høydepunktet var å kjøre gjennom verdens lengste undersjøiske tunnel: Ryfylketunnelen. Det er nesten 15 kilometer langt! Og når man forlater den ene tunnelen, kommer man straks i den neste som er også flere kilometer lang. Jeg ble imponert over det norske tunnelkunnskapet og at hele Ryfastprosjektet var nesten billig i forhold til de meste tyske byggprosjekter.
Uansett var vi glad i å ha kommet til Stavanger. Stavanger føltes helt annerledes enn Bergen. Mens Bergen hadde litt mer historisk atmosfære med den gamle Bryggen og de gammeldagse husene, virket Stavanger langt mer moderne. Dessverre fikk vi ikke se altfor mye av byen selv. Vi bare tok en liten tur langs Strandkaien og spiste litt i Stavanger.
På neste dagen kjørte vi til Lauvvik for å ta en ferge. Denne gangen ville vi krysse hele Lysefjorden fra vest til øst hvor vi havner i Lysebotn. Båtsturen var utrolig vakker. Man kjører gjennom en smal fjord med imponerende fjell på begge sider. Det er fosser som stuper ned i vannet, høye klipper og fortsatt litt snø. Kort omtalt: det var kjempeflott og ikke veldig dyrt i forhold til mange andre attraksjoner. Men det egentlige målet var veien på den andre siden av fjorden: Lyseveien. Det fører fra havet i Lysebotn til 932 meter over havet og består av en kilometerlang tunnel og 27 hårnålssvinger. Dette alene er en spennende opplevelse. Og på toppen fant vi enda et snølandskap med snø langs veien som var høyere enn bilen vår. Det var verdt det å gå ut av bilen og vandre litt i fjellene. For å komme hjem etter denne opplevelsen tok vi resten av Lyseveien og kjørte tilbake mot Stavanger.
Nå var det onsdag og vi hadde allerede tilbrakt halvannen uker i Norge. For å ha litt avveksling ville vi ikke se på fjell den dagen. Så i stedet kjørte vi på de øynene nord for Stavanger. Og det var også ganske interessant, men langt ikke så spennende som de andre greiene jeg allerede har snakket om. Men når man er i Stavanger og har nok tid og lyst er det i alle fall noe jeg kan anbefale.
Og så var oppholdet vårt i Stavanger allerede over. Det neste målet skulle være Kristiansand. Altså pakket vi koffertene og kjørte videre. På veien dit holdt vi ved flere plasser, blant annet det sørligste punktet i Norge: Lindesnes. Men dessverre må jeg si at Norge har vakrere ting å by enn sørlandet. De fleste holdeplassene var ganske underveldende i forhold til de vakre landskapene vi så i de siste dagene.
Men i alle fall inneholdt ruten fra Stavanger til Kristiansand den strekningen der jeg kjørte raskest i Norge. Alle de andre veiene hadde fartsgrensen ved 80 til 90 kilometer per time, mens det var et kort stykke på E39 der jeg kunne kjøre 110 kilometer per time. For å være ærlig er det fremdeles mye mindre enn fartsgrensen i Tyskland. Her er det normalt å kjøre 130 kilometer i timen på motorveien. Likevel er det ingenting jeg savnet i Norge. Det føltes mye behageligere å kjøre i Norge enn noensinne i Tyskland. Og jeg tror det har mye å gjøre med at fartsgrensen er lavere, slik at forskjellen mellom hastighetene av bilene er ikke så stor. Kanskje skal jeg også skrive en artikkel om de forskjellene jeg oppdaget da jeg kjørte i Norge for første gang.
Vi kom forholdsvis sent til den leiligheten vår i Kristiansand mot klokka 18. Deretter gikk vi på en ørliten tur på Venstre Strandgaten. Vi hadde ikke akkurat lyst til å la turen være lengre fordi været var ikke veldig fint. Altså bestemte vi oss for å spise noe og dra hjem etterpå. Vi forsøkte å få noe spiselig ved en orientalsk restaurant først.
Begge de andre ville ha kebab og jeg ville ha falafel. Dessverre fortalte meg servitøren at de var tomt for falafel. Det var absolutt et problem fordi restauranten hadde ikke en eneste vegetariansk matrett annen enn falafel – og jeg er vegetarianer. Altså måtte vi oppleve det pinlige øyeblikket å forlate restauranten igjen uten å ha kjøpt noe. Etter at vi har kommet oss igjen lette vi etter et alternativ i området. Og heldigvis var det en annen restaurant i nærheten, så vi dro dit i stedet. Vi prøvde å bestille maten på norsk men innehaveren virket ikke å forstå oss. Men så så jeg det tyske flagget i vinduet og spurte om han snakker tysk. Og jammen var det sånn. Han gledet seg mye å se tyskere fordi han er selv tysker fra Baden-Württemberg. Han hadde flyttet seg til Norge og åpnet den restauranten i Kristiansand. Etter vi hadde spist, snakket vi litt lenger sammen og han fortalte hvor mye han liker å bo i Kristiansand og at det er beste byen i hele Norge. Det var i alle fall særlig snill og moro å møte en annen tysker der.
Etter måltidet ombestemte vi oss og kjørte ikke straks hjem. I stedet dro vi til et bowlingsenter.
Den neste dagen plante vi ikke å forbli i Kristiansand. Vi ville dra klatre i klatreskogen nord for Kristiansand i Hornnes. Det var veldig gøy å klatre mellom trærne og på slutten av hvert kurs er det en zipline som lar deg gli over elven. Klatreskogen er nemlig delt i to over en liten elv. Det var en opplevelse som man skulle jammen ha når man besøker området.
Altså ble dagen stort sett flott – bortsett fra et lite problem. Rundt klokka halv fire fikk vi en tekstmelding fra fjaerselskapet. Fergen vi egentlig skulle ta den neste dagen, fredag klokka 15.30, ble annulert på grunn av været. Tydeligvis ble det stadig mer vindfullt på havet og værvarselet varslet kraftfulle vindkast for fredag ettermiddag. Selvfølgelig var det riktig å kansellere fergen for å beskytte alle. Men dessverre følte vi oss latt alene og ganske nervøse. Vi visste ikke hvordan vi skulle komme hjem i tide.
Innen de neste få timene måtte vi tenke på en ny måte å komme tilbake til Tyskland. Vi hadde flere mer eller mindre gode idéer. For eksempel kunne vi kjøre med bil opp til Oslo og ta landveien gjennom Sverige og over Øresundbroen til Danmark. Men det ville ha tatt veldig lange og vært veldig slitsomt. Jammen det er snakk om over 1500 km avstand og over 17 timer bare kjøretid. Pluss tid for å lade.
Heldigvis kom vi opp med et litt mindre slitsomt alternativ. Vi kunne forsøke å få fergen fra Kristiansand til Hirtshals på fredag men tidlig i morgen klokka 8.30. Okay, når man sier det slik er det ikke altfor tidlig. Men vi måtte kjøpe litt mat før fergen går av og man skal være til sted en time før fergen drar. Problemet i tillegg var at den torsdagen var en feriedag, så de fleste butikkene var stengte. Altså måtte vi vente til tidspunktet der den nærmeste REMA 1000 til fergekaien åpner klokka 7. Vi faktisk ventet foran butikken og var de første som løp inn. Jeg tror den stakkars salgsmannen som hadde morgenskiftet var helt forvirret. Vi kjøpte alt vi trengte for fergeturen og for kjøreturen senere.
Det var jo det egentlige problemet: at vi måtte kjøre de 930 kilometer hjem innen en dag igjen. Men tvert imot to uker tidligere startet vi ikke klokka 4, men klokka elleve. Derfor hadde vi egentlig ansatt å lage en overnatting på bakveien i Vejle. Bare på grunn av den tidligere fergen var det jo nå sinnssvak. Det var godt at vi hadde kjøpt tolv doser Coca Cola i Norge. Så kunne vi minst holde turen ut.
Men til slutt rakk vi til å komme hjem på fredag. Slik var vi egentlig tidligere enn planlagt hjemme. Men med en større porsjon stress.
Uansett skal denne artikkelen ikke virke altfor negativ. Fordi hele opplevelsen i Norge og reisen i det hele tatt var imponerende og i alle fall verdt det. Jeg føler meg som jeg har lagt noen minner jeg gjerne husker mange år i fremtiden. Og ved å skrive og fortelle denne historien i denne artikkelen hadde jeg en flott mulighet å se tilbake på den glimrende tiden i Norge. Jeg elsket min første gang til Norge og jeg håper at jeg kan komme tilbake igjen snart.
Ha det bra!
